La meg ta deg med til Tveita!

Bli med Dramadama og Anders p roadtrip til Tveita. Mt Mr. Homohelse, lr hva som foregr p Hercules Sauna, hr Anna-Sabinus tolkning av hvorfor vi ofrer pskelammet, og f med deg pskas rlighetsdrap!

Divalicious <3

Bli med p roadtrip med Anders og Dramadama. Finn ut hvem varaordfreren er, og hr henne beg ukas rlighetsdrap!

Herlig rlig!

Bli med Anders og Dramadama p roadtrip til Oslo Vest. Der gr de med nikkers i skisporet... Hr Fagottkorets Kristen Vegge spille fanfare og beg ukas rlighetsdrap.

We can do it!

Tusen takk for invitasjonen! Det er stor stas for meg f vre her sammen med Arbeiderpartiet og LO for markere Kvinnedagen. Jeg synes alltid det er viktig, men vil allikevel si at i r og spesielt med temaet for arrangementet s er jeg veldig glad for f anledningen til si noe!

I min frste jobb som sosionom for 17 r sida, mtte jeg en til da litt ukjent verden, i et lite rdt hus p Bislett. Der tok vi imot kvinner med rusproblemer til alle dgnets tider.  De levde liv som fra svrt ung alder hadde vrt prega av ulike former for overgrep, og det fortsatte inn i voksentida med vold fra kjrester, i prostitusjon og generelt i gatebildet. For meg var uretten de blei utsatt for helt slende. Allikevel bar samtalene om denne formen for opplevelser alltid preg av at de mtte gjres bak lukka drer. Jeg lrte vre varsom for hvordan jeg tok imot historier, fordi kvinnene var redde for ikke bli trodd, bli sett i et nytt og annerledes lys, som ofre, eller at de sjl skulle f skylda for det de hadde opplevd.

Mtene med kvinnene i det rde huset p Bislett var p et vis sjokkerende men p tross av forskjeller fant vi ogs gjenkjennelse i hverandre. Noe vi delte som kvinner. Opplevelser som ikke br synliggjres. Tabuer med sosiale forbud mot fortelle. Vi delte oppvekst i en kultur, som opprettholder sine tabuer, med forakt som en mulig truende sanksjon. Den som trosser forbudet mot synliggjre, kan bli pfrt forakt og ogs mulig skam. Normer vi underorda oss, s det usynlige fortsatt ikke ble sett. Slik beskriver Halldis Leira det.

Krafta kan vre s sterk at skyld og skam forbyttes. I byttet velger vi holde skjult den urett vi blir utsatt for i redsel for ikke bli trodd. Skulle vi sagt noe, ville vi kanskje bli sett, hrt, overhrt og kanskje ogs overkjrt. Som jeg tidlig lrte hjemme: Sl meg stille, vi lukker vinduene nr pappa blir sint.

I debatten rundt metoo har det rent mange liter vann under brua. En del av diskusjonene jeg har fulgt har handlet om differensiere p alvorlighetsgrad, og det er nok viktig. Og Hannes innlegg fr meg fortalte jo ogs om det juridiske og rettighetsmessige. Det skal ikke jeg si s mye om. Men jeg synes fokuset p hva som er mindre alvorlig og hva vi bare m tle blei lfta fram veldig tidlig i debatten. Og jeg tolka det som en form for beskyttelse mot ta en diskusjon, som i alle fall jeg opplever, at br handle om en kvinnekamp mot patriarkalske holdninger, som viser seg i systematisk undertrykking i ulike former. Jeg har hrt menn fortelle meg at vi bruker metoo feil. Vi har misforsttt. Spennende uttalelser om et grasrotopprr, initiert av kvinner, at vi n har misforsttt og misbrukt vrt eget opprr! Noen veies for lette for hevde metoo, andre sies fortelle sine historier for mange r for seint. Om det tenker jeg. Jeg eier min historie. Jeg har ikke taushetsplikt om mitt liv. Jeg forteller min historie, nr jeg vil, hvor jeg vil og til hvem jeg vil. Uttalelser om at det ikke er viktig nok, at vi ikke m vre hrsre, at vi forteller for delegge eller burde ha glemt handler alle om opprettholde en mur mot gjre det unsynlige. Synlig.

Det er ogs pfallende se hvor lik argumentasjon som kan brukes, uavhengig av hvor alvorlig grenseoverskridelsene er.

Kvinner som blir sltt av kjresten fr beskjed om at de selv burde forlatt ham, kvinner som blir voldtatt burde ikke drukket seg s fulle og dessuten forsto han faktisk ikke at du sa nei. Nr sjefen legger ann p deg burde du forsttt at han var en klnete sjekker og ikke hengt ut stakkaren p grunn av det. Skylda forbyttes og samfunnet forteller om hva de vil ha fram i lyset og hva du br holde helt kjeft om!

Og for meg henger alts alle disse tinga sammen. I essayet Men Explain Things to Me, lfter Rebecca Solnit fram det som seinere av andre har blitt kalt Mansplaining. Hun beskriver en form for belittling. Der antakelsen er at du ikke veit ting fordi du er kvinne. Du fr forklaringer om ting du kan mer om enn det den som forteller kan. Rebecca trekker videre i boka raskt over til andre arenaer der kvinner undertrykkes og beskriver en kvinnekamp p mange fronter. Retten til snakke, ha ideer, bli anerkjent, ha verdi til vre menneske. Fordi som hun skriver det er et uttrykk for den samme systematikken, og det samme tankesettet som resulterer i at kvinner som gruppe har mindre makt, bde til snakke og til bestemme over egen kropp.

Psykologkompisen min Pl Espen Olsen skriver i VG i februar at En naturlig respons p overgrep burde vrt sinne. Men nr sinne av ulike grunner ikke er tillatt, tilgjengelig eller tolereres, sitter vi altfor ofte igjen med skam og angst. Det er passiviserende og gjr oss i verste fall srbare for ytterligere utnyttelse og nye krenkelser.

Historisk sett har tendensen vrt at kvinner fr skylda bde for seksuell trakassering og vold. Rettsvesenet har fortsatt ikke kommet dithen, at ofre for ulike former for overgrep kan fle seg sikre p at Justice will be served. Heller motsatt!

Kulturen forteller oss at vi burde vre redde og passe oss. Pass deg p vei hjem fra byen, pass p drinken din! I mitt mte med ungdomspolitikken fikk jeg beskjed om passe meg for eldre menn. P mitt frste julebord, som relativt ung ansatt ved en Hgskole, fikk jeg en gjennomgang av hvilke menn jeg skulle passe meg for i lpet av kvelden. Og n som singel fr jeg beskjed om passe meg p sjekke-apper. Og jeg passer meg, mye! Men ikke alltid. Jeg fikk det ikke til som 15-ring i AUF. Enda mor mi hadde advart mot hyttetur og hva jeg skulle passe meg for der. Beskjedene er godt ment, men jeg lurer p om de ogs er med p forkludre hvem som har ansvar for hva. For om jeg ikke er mitt ansvar bevisst, s kan det jo ogs vre min feil nr jeg utsettes for noe. I kjlevannet her kan skammen dukke opp. Som en hemmende flelse vi pfres eller frer p oss sjl. Foucault forklarer diskursenes orden, der vi sanksjoneres til en innvendig opplevelse av hva som er rett og galt. Vi overvker oss sjl! Strukturene blir stumme, men lever i oss. Disiplineringa kroppsliggjres.

Skam er det eneste konstante i kvinners liv. Pfrt skam og selvpfrt skam. Jeg vet menn ogs fler presset, men herregud som vi i media og resten av samfunnet legger seg bort i kvinners liv og hvordan de skal leve det. skriver Marie Simonsen i en kommentar 2. februar.

Det var etter at Jonas Gahr Stre lfta fram varslernes skam i sin tale p det ekstraordinre landsstyremtet. Sjl reagerte jeg ikke med annet enn gjenkjennelse da Jonas lfta fram skam. Kanskje fordi jeg har kjent p den sjl, og fordi den bidro til at jeg i over 20 r kun snakka om mitt mte med ungdomspolitikken i samtaler med nre venner. Men skam er nok kontekstuelt. Det kan handle om rollen vi har, alder, tidligere erfaringer med grenseoverskridelser! Hvordan vi opplever disse tinga er forskjellig. Sjl trengte jeg en tsunami for ta til motmle. Og den tsunamien kom!

Frst forsto jeg nesten ikke hva som skjedde. Jeg skreiv metoo p veggen min p Facebook i rein solidaritet. Men jeg kjente meg feig. Jeg har jobba mange r med unge jenter og gutter i vanskelige livssituasjoner. Mange av dem flger meg flittig i sosiale medier og jeg har ofte brukt stemmen min, nr de ikke har orka bruke sin egen. Skulle ikke jeg trre? Jeg endte med legge ut min egen metoo-status om overgrep fra en eldre tillitsvalgt da jeg var 15 r p ferskiskurs i AUF. Og s gikk jeg rett i kjellern. Jeg var omtrent like redd for bli sett, som oversett. Plutselig blei jeg redd for om jeg overdreiv, at folk skulle se meg som sensasjonslysten, som et offer, eller at jeg ikke skulle bli trodd. Jeg fjerna Facebook-appen p telefonen og forskte g i hi. Utp kvelden tok jeg mot til meg og begynte lese meldingene i innboksen.

Jeg leste statusen din i dag Anna. Jeg kjenner igjen historien din for den er til forveksling lik min. Jeg er imponert over at du orker ta konfrontasjonen. Fordi det ikke var tvang har det alltid fltes som et drlig valg fra min side. Det er bra noen klarer vre stolte og sterke, for du er dessverre ikke alene om dine erfaringer.

Har tenkt s mye p hva vi godtok. At jeg ikke var klok nok, tff nok til si ifra.

For det er det jeg er redd. At noen skal hre historien min og si at alt er min egen skyld. At det ikke er rart de gjorde som de gjorde nr du er en snn en.

Jeg er egentlig redd for terge ham s han gr inn for bevise at jeg har all verdens grunn til skamme meg s mye som jeg gjr.

Det er pussig hvordan jeg ville vrt opprrt p andres vegne, men ikke helt klarer det p mine egne.

For der l de, historiene. Fra de andre jentene og kvinnene. Unge, eldre, venner, kollegaer, bekjente, fra ulike arbeidsplasser og fra ulike deler av landet. Historier om seksuell trakassering, grenser som blir trkka p, om skam og om MOT. Noen har valgt varsle, andre har ikke orka, noen historier ligger s langt tilbake i tid at de er vanskelige varsle til noen om. Men oppgjr har allikevel vrt tatt. I det offentlige rom eller i private mter. Som mitt eget mte med en mann som nska snakke med meg. Flere burde gjort som ham, sagt unnskyld. Jeg trengte hre det!

Som en usynlig trd har sosiale medier og andre medier gitt oss et bnd p tvers av grenser, der vi har kunnet finne gjenkjennelse, fortelle, sttte og ta til motmakt. Sammen! Som ei av jentene fra et opprop i kulturbransjen skreiv til meg: Sammen som gruppe, ingen aleine! Metoo har vrt en sterk kraft p tvers av bransjer og landegrenser, fordi vi har sttt samla! Det har handla om legge skylda og skammen der den hrer hjemme. Metoo har gjort det mulig ta til motmle, sjl med en usikkerhet rundt hvordan varslene ville bli behandla. Som jenta som skreiv til meg fr hun sendte sitt varsel: Noen ganger er konfrontasjon mindre ubehagelig enn det unnvike!. Eller som noen andre jeg diskuterte med skreiv Vi mener jo at vi har vrt tffe og sterke!. Ja visst helvete har vi vrt det. Vi har reist oss mot en kultur i flokk! Vi har tlt motbr, men i et usynlig nett av trder har vi sttt sammen, og krafta i det er helt uvurderlig. Ei jente skreiv til meg i gr: I begynnelsen var metoo helt forferdelig for det var en kavalkade av pminnelser om "drlige valg" jeg hadde tatt og som jeg var flau over. Jeg merker at minnene ikke er s ubehagelige p den mten lenger. Ja oppgjr er ubehagelig, men vi tok det, og vi skal fortsette ta det!

Det blir ikke stille fr stormen er over! Men det er lenge siden jeg har gleda meg s mye til 8. mars som i r. Om jeg har gjort det noen gang! S til alle sammen, gratulerer med dagen. Jeg gleder meg til videre kamper og god debatt!

Ta meg med!

Bli med p ukas roadtrip og rlighetsdrap. Dramadama har konvertert til metoo-dama. Anders har brukt opp Pinataen, og vi har ftt en ny venn! Gled deg til Jonathan Jgers rlighetsdrap!

Det blir ikke stille fr stormen er over!

I gr sto en fryktelig sterk beretning p trykk i Adressa, om ei ung jentes mte med ungdomspolitikken p midten av 90-tallet. Bak betalingsmur, men verdt penga! Dessverre en gjenkjennelig historie for noen av oss. I dag str min. Jeg blei bedt om kommentere som fagperson og som ei jente med egne erfaringer. Det har brakt fram mange kvaler, tanker og omtanker. Redsel, angst og en slags flelse av avmakt. Ei tid var jeg optimistisk rundt metoo, det er jeg fortsatt! ta bladet fra munnen og ta til motmakt er i seg sjl en ekstrem kraft! Men jeg har ogs hrt en del som har gjort meg mismodig. Om at vi overdriver, prver delegge, driver maktkamp og annet fjas. Vanlig preik. For ta fra oss motet, gjre oss mindre, be oss holde kjeft. Men nei for faan! Snn blir det ikke. Kall meg pinglete som ikke tlte, kall meg overdramatisk fordi jeg drar det opp lenge etter, kall meg egentlig hva faan som helst! Det blir ikke stille fr stormen er over! N gleder jeg meg til holde innlegg 8. Mars og feire dagen men feminister av alle kjnn 💪❤💪 #metoo

Dramatisk personlighet sa du?

Jeg har jo kalt meg det sjl; Dramadama. I et forsk p selvinnsikt kanskje? Eller for si det fr andre sier det? Eller kanskje for Embrace it. Som rusbrukere i Danmark for noen r sida valgte ta i bruk ordet Junkie om seg sjl? Kanskje handler det til syvende sist om tle seg sjl i en verden som framstr ganske streng? Eller fordi jeg liker le og grte like hyt? Jeg elsker at livet svinger, og jakter p den neste gode historien der jeg kan le av egne feiltakelser eller rare situasjoner jeg havner i. Jeg liker best de tinga som skjer p impuls og gidder ikke alltid forske p behovsutsettelser. Jeg har lakenskrekk, er redd for d i morra, s jeg prver unng at den siste dagen i mitt liv var drgende kjedelig og helst ikke p det jevne. P frste side i dagboka mi fra jeg var 15 r har jeg gitt boka tittelen: Livet uten pastell. Jeg har nok vrt snn lenge. Enhver konferansetime gjennom barneskolen handla om at jeg skravla for mye og Tante Lund i parken, sa at jeg sang hele dagen fr jeg kunne snakke. Dramaturgien har nok vrt en rd trd i mitt liv, nsket om oppmerksomhet stort enten det var som historieforteller, p scena med det ene eller det andre, eller som festens selvvalgte midtpunkt.  

MEN, den siste tida har jeg tenkt-tenkt og tenkt litt mer p hvordan det blei snn. Og bare det at jeg overtenker avslrer vel at ogs impulser ofte har blitt tenkt bde fram og tilbake. Og evalueres i etterkant. Mye har vrt greit opp gjennom, men ogs mye har vrt vanskelig. Jeg har skt kontroll, spinka og spart til min frste kk, jobba dobbelt gjennom videregende, bachelor og master. Jeg har tatt ansvar for masse som ikke har vrt mitt, tatt p meg skyld for feil som ikke var mine i et forsk p skape kontroll over omgivelser og omstendigheter som ikke lar seg kontrollere. Jeg har lagt lokk p, skamma meg og ligget i rugg. Jeg har holdt tett om fattigdom, vold i familien, seksuelle overtramp og psykiske lidelser i redsel for hvordan dette ville bli stempla og oppfatta. I ei krise for noen r sida blei det plutselig litt klart. Jeg hadde ringt mamma og bedt om hjlp til innrede en tom leilighet og klarte ikke svare p hvilke spisebord jeg kunne nska meg. Snufsa til sist fram at jeg alltid hadde nska meg ha det snn hennes gamle kompis Berntsen hadde det da jeg var lita. Kanskje hadde jeg sett opp til ham, kanskje oppfatta jeg alltid at han s meg slik jeg ville bli sett i oppveksten? Han fortalte meg alltid at det ville g meg godt, s han skulle flge med p meg. Jeg trodde ikke alltid det sjl. I alle fall blei det snn jeg rydda meg ut av den livskrisa og inn i et hjem som likna p Berntsen sitt. Men denne ene lille svingen mot nytt hjem gjorde ogs noe annet med meg. Jeg tenkte en del p at livet er mitt og bare mitt. At jeg kanskje fr begynne med tle meg sjl, og at veien til det kanskje er akseptere at bde jeg og livet er som det er. At det som er skjedd er skjedd, og at skravling, dramatikk og annet fjas bde er en reaksjon p og et resultat av de veiene mitt liv har frt meg. Bde av de tinga jeg ville skulle skje og de som bare skjedde uten at jeg hverken hadde kontroll eller makt til forhindre at det blei snn. I en film jeg tror jeg kanskje har sett 100 ganger, minst (her slr den dramatiske personligheta selvsagt inn med overdrivelsens kunst) s svarer en av karakterene, p sprsml om han ville vrt fdt uten CP, at Nei for da ville ikke jeg vrt meg. Nei, snn er det nok blitt for meg ogs p de 37ende ret. Nei, for da ville ikke jeg vrt Dramadama. Og snt blir det rlighetspodder av! Neste episode kommer p sndag!      

rlighet varer lengst?

Bli med p frste roadtrip med rlighetspodden. Mt Dramadama, Anders og Brd Nylund som begr poddens frste rlighetsdrap!